Popularitet og tro

19.søndag i treenighetstiden

St.Markus kirke

29.september 2013

Luk 9,57-62


57 Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» 58 Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
   
59 Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» 60 Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
   
61 Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» 62 Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»

Vi har nettopp hatt Stortingsvalg. Det har vært interessant å følge med valgkampen. Ikke minst hvordan politikerne har gjort såkalte stunts for å få flest stemmer. Statsminister Stoltenberg har kjørt drosje for å vise seg fram som folkelig. Miljøvernminister Solhjell har surfet i Lofoten. Rødt har arrangert guidet tur til Vestkanten av Oslo for å vise de økonomiske forskjellene blant folk. Hva gjør man for ikke å få oppmerksomhet og få din stemme? 

På selve valgdagen virket det som alle var valgvinnere. Regjeringspartiene som tapte valget virket fornøyde med valgresultatet. Det kunne ha gått så mye verre, og det å være i regjering er alltid en slitasje fikk vi høre. De borgerlige partiene som vant valget var helt i ekstase. Siv Jensen ropte ut: Morna Jens, så det ljomet under Fremskrittpartiets valgvake. 

Da Jesus levde og virket på jord, kunne han blitt mektig populær. Han gjorde mange undere og helbredelser. Store folkemengder samlet seg for å høre ham og få hjelp. Da Jesus helbredet et menneske sa han ofte: Ikke si det til noen, men det var vanskelig for dem å holde tett om det store som hadde skjedd dem. Da Jesus mettet 5000 mennesker hyllet de ham og ville gjøre ham til konge, men Jesus flyktet bort. Ofte drog han ut i båt fordi det kom så mange til. Jesus ville ikke være populær. Han var ikke interessert i de store folkemengdene men i den enkelte. Jesus ville ikke ha tilhengere men etterfølgere. 

Når noen kom og sa at de ville følge ham og være hans disipler, så er det som om han advarer dem og ber dem tenke seg godt om. Når du skal bygge et tårn, regn ut hvor mye det vil koste deg. Dersom du ikke har penger nok til å bygge tårnet, og tårnet står der halvferdig, vil alle gjøre narr av deg. 

Til den rike unge mannen sa Jesus: Gå og selg alt det du eier og kom og følg meg! Den rike unge mannen gikk bort bedrøvet, står det. Kostnaden ble for stor. 

I preketeksten vår for idag hører vi om 3 personer som kom og sa at de ville følge Jesus og være hans disippel. Det er flott og stort å høre om mennesker som vil bli kristne. Her i Norge tenker vi ofte at det å være kristen er å tro så og så mye. Men kristendommen handler ikke bare om tro men om å følge Jesus. Det første Jesus sa til Peter var: Følg meg, og det siste han sa til Peter var også Følg meg! Når vi tar imot Jesus Kristus og tror på ham, så starter et nytt liv der Jesus er vår følgesvenn. Han går med oss på livets vei, så er det om å gjøre at Han får gå foran oss og vi etter. 

Til den første personen som vil følge Jesus hvor han går, sier han: Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på. Hva mener Jesus med det? Jo, jeg tror at Jesus mener at en disippel kan ikke ha jorden til hjem men lever i et nytt rike, nemlig Guds rike. Vårt nye hjem er hos Gud og en disippel kan ikke være bundet til det som hører til verden. Når vi følger Jesus, så er vi pilgrimer som stadig er på vandring mot et mål, evigheten. I Jakobs brev står det at vi er fremmede og gjester her på jorden. Ting og tang vi samler oss her på jorden kan aldri gi oss trygghet. Vår tilhørighet og hjem er i himmelen. 

Til den andre personen som vil følge ham sier Jesus at menneskelige bindinger og relasjoner må heller ikke hindre oss i å følge ham. La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike. På Jesu tid var det vanlig at når en av foreldrene gikk bort, så skulle man sørge i ett år. Å hedre sin far og sin mor, er et av de viktigste budene. Men Jesus sier at å forkynne Guds rike og tjene Gud var viktigere enn å følge lover og regler. Jesus sier et annet sted: Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. 

Da jeg var misjonær på Taiwan, så var jeg bort i denne problemstillingen. Ungdommer som ble kristne fikk ikke lov av sine foreldre å gå i kirken. De var fortvilet for valget stod mellom troen som var så kjær for dem eller lydighet mot foreldre. Ofte fant man en pragmatisk løsning der de kristne gjennom sitt  vitnesbyrd og bønn skulle få foreldrene til å skifte mening. Ja, gjerne også få med foreldrene til kirken for å se hva det er de holder på med.  Andre ganger besøkte pastoren familien og forklarte hva kristendommen var for noe, for å rydde unna fordommer. 

I de senere årene har vi hørt misjonærbarn som klandrer sine foreldre forat de har valgt kallet fremfor omsorgen for sine egne barn. Det er alltid en fare for alle som er fulltidsansatte i Guds rikes arbeid, at tjenesten går foran familien. Foreldrekallet er også en tjeneste man har fått i tillegg til tjenesten i kirke og menighet. Tjenesten i Guds rike og være gode foreldre er begge villet av Gud, men det kan kreve mye forstand av foreldre å balansere familieliv og arbeidet i Guds rike. Det har nok vært gjort mye galt og uvist gjennom tidene som har skapt dype sår hos mange barn. 

Til den tredje personen som først vil ta farvel med sine kjære hjemme, sier Jesus: Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike. Uten å være spesielt på jordbruk og pløying, er det kanskje slik at dersom man ser seg for mye tilbake under pløyingen, vil fårene bli skjeve. Det er om å gjøre å se fremover for da vil fårene bli rette. Slik er det også å følge etter Jesus. Han går foran oss, dersom vi stadig ser tilbake blir vi distrahert. Det er så mange ting her i livet som vil friste oss og ta fokuset bort ifra å følge Jesus. Materielle goder, et bahagelig liv, bindinger til mennesker, få ære av mennesker etc. 

Hva kreves egentlig for å følge Jesus og være en disippel? Han krever igrunnen alt. 

Men hvem av oss er da kvalifisert og verdige til å være Jesu disippel? Stiller ikke Jesu for høye krav til oss? Jeg er i allefall ikke kvalifisert. Å overgi hele mitt liv til Gud i både tanker, ord og gjerninger er ingen lett oppgave. Det er alltid noe som stritter imot når jeg ønsker å hengi meg til Gud. Det koster alltid noe og kan ofte være en kamp å holde seg nær til Gud og gjøre Guds vilje. 

For meg er det godt å bare få hvile i Guds nåde og kjærlighet. Jeg vet at jeg ofte kommer til kort, men likevel skal jeg få klynge meg til min gode Far som kjenner alt og vet alt om meg. Han har fått mitt hjerte. Så ønsker jeg å leve for ham til tross for at jeg ofte svikter ham. Jesu død og oppstandelse er noe som jeg skal få leve i, og blir meg kjærere ettersom årene går. Så er jeg kalt til å ta mitt kors opp og følge Jesus. Jeg har mine utfordringer i livet, og du har kanskje også et kors å bære av ting som er krevende i livet ditt. Jeg må bare erkjenne at jeg er underveis og i Guds skole lærer jeg stadig nye ting. Å tørre å overgi seg til Gud og la ham få mer plass i livet, gjør livet rikere og ikke det motsatte. Han har aldri sviktet meg og alltid vært der trofast tilstede. 

Guds Ord til oss idag kan virke harde og krevende. Jeg tror vi alle kommer til kort i møte med disse tekstene. Jesus setter ofte ting på spissen som kan virke vanskelige. Men jeg tror at han ønsker å minne oss om at han ønsker at vi skal være disipler og hans etterfølgere. Jesus er ikke ute etter popularitet men at vi følger ham og gjør det han sier. Vi må regne med at det vil koste noe å følge ham. Det er naturlig og riktig. 

Jesus gav sine disipler en befaling. Noen kaller det for misjonsbefaling andre for dåpsbefaling. Men når vi ser på grunnteksten og grammatikken, så er det igrunn en disippelbefaling. Gjør disipler, idet dere døper, idet dere lærer dem. Derfor er trosopplæring noe av det viktigste vi kan drive med i menighetsarbeidet. Neste år er det vår menighet sin tur til å få midler til å drive trosopplæring, og vi ser fram til å starte nye tiltak for barn og unge. 

Vi i den norske kirke er en folkekirke. De fleste døper sine barn i vår kirke og terskelen inn til kirken er ganske lav. Slik må det være for evangeliet er åpen for alle. Men samtidig må vi ikke glemme at Jesus ønsker disipler og etterfølgere, ikke bare tilhengere.