Misjonsbefalingen

16 Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. 17 Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. 18 Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. 19 Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn 20 og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Matt 28,16-20 

Vi har nettopp feiret pinsedag. Først da den Hellige Ånd kom over disiplene, fikk de kraft og visdom til å danne den første menighet. Siden gjennom 2000 år har evangeliet blitt forkynt for så å si alle folkeslag. Misjonsbefalingen handler om oppdraget som den kristne menighet, og enkelt kristne har fått, nemlig å forkynne Guds evangelium. Han sendte sin Sønn Jesus Kristus som sonet for menneskenes synder. I troen på ham er vi frelst og har evig liv. 

Vi lever i en spennende tid. Det har aldri i historien vært så åpent for misjon og evangelisering som nå. Etter kommunismen i det tidligere Sovjetunionen, er Russland og de andre republikker åpne for kristendommen. Folket strømmer til kirkene. I Kina ser vi nå kanskje historiens største vekkelse. Kommunisme som ideologi og verdifundament er falt sammen og har etterlatt seg et vakuum. Mennesker søker etter noe som kan gi dem svar på livets spørsmål.

Hvorfor skal vi drive misjon? Jo, fordi Jesus har all makt i himmel og på jord. Etter at Jesus stod opp fra de døde, sitter han ved Faderens høyre hånd. Han har allerede vunnet seier over Satan, synden og døden. En dag, når alle folkeslag har fått mulighet til å høre evangeliet, skal han komme tilbake til jorden og ta det tilbake. Hvert menneske skal bøye sine knær og bekjenne at Jesus Kristus er Herre. 

I disse VM tider er det spennende å følge med landskampene. Mange supportere har reist langt og brukt mye penger for å få del i seieren og atmosfæren på og utenfor fotball banene. Vi ser gledesscenene og feiringen etter kampen. Det er stort å være med på det seirende laget. Slik er det også i Guds rike. Jesus Kristus har allerede vunnet seier ved sin død på korset. Når vi tror på ham og er med i Guds rikes arbeid, så vet vi at vi er med det seirende laget. En dag, når Jesus gjenoppretter sitt rike, skal vi få ærens uvisnelige krans og få del i hans seier. Selv om vi ofte føler at det er så få som kommer til kirken, og så få som lever ut kristenlivet, så skal vi ikke være mismodige. Men se fram til den dagen Jesus Kristus skal vise seg som den som har all makt i himmel og jord. 

Jesus sier GÅ UT til disiplene. Gå ut er noe aktivt. Misjonsbefalingene er ikke gitt til sofaslitere, men for de som har nød for sin neste og ønsker å dele det glade budskapet. Det innebærer at vi må bevege oss utenfor vår bekvemmelighets sone. For noen innebærer det å reise til andre land for å dele evangeliet, for andre innebærer det at man er vitne i sitt nærmiljø. 

Misjonsbefalingen har alltid betydd mye for meg. Jeg husker en episode fra jeg var 6 år som har preget meg siden i livet. Mine foreldre har vært misjonærer på Taiwan, en øy utenfor Kina. Jeg ble født der og hadde mine første år i en landsby på østkysten av Taiwan. Mine foreldre bygde en kirke og evangeliserte i en meget buddhistisk område. I de første årene var det mange som kom til kirken. Jeg husker spesielt godt en eldre dame på rundt 70 år som kom til kirken. Hun hadde rynker i ansiktet og for en seksåringen så virket hun fryktelig gammel. Denne damen hadde dyrket avguder hele livet. Avgudene så skrekkinngydende ut. De hadde hoggtenner og var uberegnelige. Derfor gjaldt det å ofre mat for at gudene ikke skulle hevne seg på menneskene. Men ulykker og sykdommer hadde forfulgt hennes familie. Til slutt var det ikke mer hjelp å få. En søndag hun gikk forbi kirken hørte hun fredfull salmesang. Hun ble interessert og tenkte at de gudene som de kristne dyrket kunne ikke være så verst. Hun kom inn til kirken og fikk høre Guds Ord. Det skapte en hunger og tørst i hennes liv. Siden kom hun hver søndag. Jeg glemmer ikke den søndagen hun ble døpt. Ansiktet hennes lyste opp av glede og fred. Endelig hadde hun fått fred i sitt hjerte. Det gjorde veldig sterkt inntrykk på meg dengang, for denne damen som hadde levd et langt liv og opplevd mye fant endelig noe som gav henne glede og lykke. Det førte til at jeg allerede da bestemte meg for at jeg skulle bli misjonær. Jeg ønsket å gi mennesker evangeliet slik at de kunne bli lykkelige og få fred i hjertet. 

Etter at jeg gjorde meg ferdig med utdannelsen, reiste jeg selv ut igjen som misjonær til Taiwan. Jeg arbeidet i en liten menighet som talte ca. 40 mennesker. Vi prøvde forskjellig ting for å komme i kontakt med mennesker. Jeg hadde engelsk undervisning for kinesere i alle alder. En kinesisk pastor og jeg besøkte elevene hjemme og inviterte dem til kirken. Vi delte også ut brosjyrer til nabolaget der vi kunne tilby dem ulik tjenester. De som ønsket sjelesorg kunne få det. De som hadde ekteskapsproblemer kunne få hjelp, studenter som trengte hjelp til lekser kunne komme til kirken der det alltid var noen voksne som kunne hjelpe dem. Vi tilbød også forbønn for syke og kunne formidle kontakter for de som ønsket å gifte seg. All fantasi ble brukt. En morsdag inviterte vi hele nabolaget til gebursdag i gudstjenesten der vi hadde en stor bløtkake. 

Jeg husker spesielt godt ei jente som ble med i engelsk klasse. Hun var veldig innadvendt og sa ikke så mye. Klassen var ikke så stor, bare 4 personer. Hun het Peggy og var den mest trofaste. Etter noen ganger så sluttet flere av de andre. Til slutt var det bare Peggy igjen. Jeg var veldig motløs og håpte at også Peggy ville slutte slik at vi kunne slutte kurset for det var mislykket. Men Peggy dukket opp hver gang. Vi las noen tekster på fra Bibelen og det gjorde inntrykk på henne. Hun skrev et brev der hun fortalt om sin ensomhet. Hun følte seg som en prinsesse som hadde stengt seg inne i et slott med tykke murer. Ingen fikk komme inn til henne og hun kom heller ikke ut. Jeg skrev tilbake til henne og sa at Jesus er prinsen som kan komme til slottet og befri prinsessen. Etterhvert som Peggy fikk høre mer av Guds Ord, så ble hun forandret. Hun ble mer og mer utadvendt og begynte å le og spøke. Det var artig å se forandringen. Jesu kjærlighet forandret henne og en dag så måtte hun også dele denne kjærligheten med sine veninner. Hun inviterte 3 av sine veninner til kirken. Siste søndagen før jeg reiste hjem til Norge, ble hun døpt. Det var utrolig stort for meg for det var første personen som jeg fikk ledet til Gud. 

Hva innebærer misjonsbefalingen? Den innebærer at man skal døpe i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn og at man lærer dem å holde alt det Jesus har befalt. I Norge der vi har en folkekirke der nesten 80% av alle barn døpt. Men til vanlig er det bare en fåtall som går i kirken og ønsker å leve etter det som står skrevet i Bibelen. Tro uten gjerning er en død tro står det i Guds Ord. Det hjelper ikke om vi er aldri så mye døpt men ikke ønsker å følge det som står skrevet i Guds Ord. 

Se, Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Guds løfte om tilstedeværelse er spesielt gitt dem som ønsker å vitne om Jesus som verdens frelser. Når vi ønsker å tjene Gud skal vi vite at vi ikke er alene, Gud er med og ønsker å velsigne sitt ord. 

Idag er det mange kristne i Norge som kjeder seg. De har hørt så mange prekener at de nærmest er immun mot Guds Ord. Men dersom man er opptatt med å vinne mennesker for Gud, vil man aldri kjede seg. Det finnes ingenting som er større enn å lede et menneske til Gud. Det står en plass at englene i himmelen gleder seg over et menneske som omvender seg til Gud og kommer til tro på ham. Det å få være med på misjonsoppdraget er et privilegium og en stor ære. Det finnes heller ikke noe som er mer meningsfullt enn å få være med i Guds frelsesplan for denne verden. 

Hvorfor skal vi i det hele tatt bry oss om fremmede mennesker, de har jo ikke noe med oss å gjøre. Jo, vi skal bry oss om andre fordi det ligger i evangeliets vesen. Guds kjærlighet kan ikke holdes for seg selv. Den må deles med andre mennesker. Så er det nå engang slik at hvert menneske er utrolig verdifull for Gud. Gud vil at ikke et menneske skal gå fortapt, men alle skal høre det glade budskapet om Jesus Kristus. 

Vi trenger ikke å reise til et annet land for å forkynne evangeliet for folkeslagene. Folkeslag er kommet til oss og på Løvstakksiden bor det folk fra mange land. Vi har BIM og en kinesisk menighet som samles her i St.Markus kirke. Diakonen vår Kari arbeider i en spennende kvinnegruppe med mange muslimer. Ja, til og med diakonatets og hyggestundens busstur nå tidlig i juni talte jeg 4 forskjellige nasjonaliteter. I tillegg støtter vi misjonærene våre, Anne Brit Hatleskog og Arne Hustrulid i Thailand og Hallgeir og Gerd Eli Haaland i Bangladesh. Vår menighet er heldige som får stå midt i misjonsoppdraget enten det er hjemme eller ute i verden. 

La oss stå sammen i misjonsoppdraget som Jesus selv har gitt oss.