Jerusalem

37 Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. 38 Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! 39 For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier:

          ‘ Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’»

Matt 23,37-39

Jesus sørget og gråt over Jerusalem. 

Vi kan også sørge over det forferdelige som nå utspenner seg i konflikten mellom Israel og palestinerne i Gaza- stripen. Raketter fra Gazastripen blir skutt mot jødene i Israel, og de på sin side besvarer med bomber og invasjon og mener de har rett til å forsvare seg. For hver israeler som blir drept, er det over ti ganger flere palestinere som dør. Hele konflikten havner i en spiral av hevn og vold, og det ser ikke ut til å løse noe som helst. 

Hvor er vår lojalitet og sympati? 

På den ene siden kan vi ha sympati med Israel der jøder har blitt forfulgt i tusener av år. Kristendommen har sine røtter i Israel, og Jesus var selv jøde. Derfor står vi i skyld og takknemlighet til Israel. Gud utvalgte Israel til å åpenbare sin frelse for alle mennesker. Landløftene og jødenes tilbakevending til Israel ser mange kristne på som endetidstegn. Derfor kan vi ha stor sympati med Israel. 

Samtidig har vi også stor sympati med palestinere som er blitt jaget fra hus og hjem. De blir undertrykt og må gå ydmykende gjennom veisperringer. Palestinere på Gazastripen lever under fattige og kummerlige forhold. Deres menneskerettigheter blir krenket og det gjør inntrykk å se barn og befolkningen lide på fjernsynet. Vi har stor sympati med mennesker som lider. 

Samtidig vet vi at ikke alle palestinere er muslimer og terrorister. Det finnes kristne palestinere som er våre brødre og søstre i troen. De havner ofte mellom barken og veden i konflikten mellom den militante muslimske Hamas og Israel. 

Jeg har ikke noen enkle løsninger og svar på den vanskelige situasjonen i konflikten. Jeg synes også det er vanskelig å ta side slik som mange gjør og ha bastante meninger. Som kristne synes jeg det er viktig at vi støtter alle gode krefter som arbeider for fred. Fredsarbeid og dialog mellom stridende parter er eneste løsning til langvarig fred og forsoning, ikke krig og hevn. Jeg synes det er fint at vi hver søndag under forbønnen ber om fred for Jerusalem. 

Hvorfor er byen Jerusalem så viktig? Jo, fordi den er et helligdom for de tre store religionene kristendom, jødedom og islam. Jesus Kristus ble korsfestet i Jerusalem. Jødene hadde sitt gudstempel men nå er det bare klagemuren igjen. Muslimene har Al-Aqsa moskeen som de mener er det tredje helligste stedet for muslimer. Det som er et paradoks er at vi alle er Abrahams barn men likevel er det fiendskap mellom søsknene. 

Jesus gråt og sørget over Jerusalem.  

Jerusalem, en by som betyr den hellige fredens by og som kong David gjorde til kongeby. Sønnen kong Salomo bygde et tempel til ære for Gud med gull og vakre utsmykninger. Vi leser at Guds herlighet fylte templet, og der kunne jødefolket søke og be til Gud. Jødene kom i pilgrimstog til Jerusalem og feiret alle de store høytidene der. Gud gav store løfter til kong David og Salomo. Så lenge de folket holdt seg til Gud, ville kongedømmet stå fast til evig tid. Men vi kjenner Israels historie. Konge og folk forlot troen på den ene Gud. Når det var velstand og fred i landet, forlot de sin fedres Gud og dyrket avguder. Gud sendte profeter for å rettlede og veilede. Men Israelsfolket var et hardt og stridlynt folk som ikke hørte på Guds sendebud men avviste profetene. Noen ble steinet og andre fengslet. Kong Nebukadneser jevnet byen og templet i 587 f.Kr, og de fornemste blant folket ble doportert til Babylon. Esra og Nehemia vendte tilbake fra fangenskapet og bygde opp igjen templet og bymurene på 400 tallet f.Kr. Siden har byen vært okkupert av de omkringliggende stormaktene. Den syriske kongen Antiokus gikk inn i Jerusalem og vanhelliget templet i 165 f.Kr. Den romerske hæren jevnet Jerusalem i 70 e.Kr. Byen har vært under fremmed herredømme og riker, under den kristne Konstaninopel, persere, arabere, tyrkere og briter. 

I middelalder ville kristenheten fri den hellige Jerusalem fra muslimene. Svære korstog ble organisert og de reiste til Jerusalem for å sloss og befri byen. Men der korstogene for frem, ranet og plyndret de byer og folk. De var ikke stort bedre, nei enda verre enn de såkalte hedningene de skulle befri Jerusalem fra. 

Den hellige byen Jerusalem har en svært blodig og kampfull historie. Byen har vært et symbol for tro og moralske verdier knyttet til religion, samtidig utsatt for menneskers grusomhet og syndige natur. Det var ikke rart Jesus gråt og sørget over Jerusalems skjebne. 

Hva er det vi kan lære av historiens gang og skjebnen til byen Jerusalem? Jo, vi mennesker kan bygge flotte kirker og bygninger til ære for Gud, men den allmektige Gud lar seg ikke plassere eller knyttes til gjenstander laget av mennesker eller til hellige steder. Jesus sa: Mitt rike er ikke av denne verden. Guds rike er innen i dere. Guds rike er ikke noe som vi kan se av flotte bygninger og kirker, men den er noe annet. Når mennesker hører Guds Ord og lever etter det, da er Guds rike i virksomhet. Evangeliet om Jesus Kristus er noe som vi skal ta imot. Så skal vi få dele Guds kjærlighet med andre mennesker. Guds rike består i fred, kjærlighet og glede i den Hellige Ånd. Når mennesker samles og tilber Gud, da er Gud tilstede med sin velsignelse og fred. Den kristne tro er en bevegelse av troende mennesker og ikke nødvendigvis knyttet til en flott bygning eller organisasjon. Kirker kan legges ned eller ødelegges, men menigheten kan leve videre. 

Et av jødenes anklage mot Jesus under hans rettergang var at Jesus hadde sagt at templet skulle ødelegges men han skulle bygge den opp igjen på tre dager. Jesu død og oppstandelse er det nye møtestedet mellom mennesker og Gud. Troen på Jesus gjør at vi kan ha samfunn med Gud. Vår tro er ikke lenger knyttet til et gudshus, sted eller tradisjoner, men et personlig møte med den oppstandne Jesus Kristus. 

Det er trist å tenke på at de landene som en gang var kristne og full av misjonsiver og glød, nå nesten er tomme for kristne. Den første menighet som virkelig drev hedningmisjon var byen Antiokia i nåværende Syria. Apostelen Paulus ble sendt ut av denne menigheten og byen Antiokia var et av de viktigste sentrene i kristendommen i den første kristne tid. Det har vært kristne i Syria og Irak helt frem til nå, men nå drepes og jages den siste rest av kristne ut av disse områdene. Vi leser om Paulus misjonsreise til Lille Asia og menighetene han grunnla. I dag er det ganske få kristne i det en gang mektige østromerske kristne rike. Det er tankevekkende. 

Jesus sørget og gråt over Jerusalem. 

Hvorfor rørte det i Jesu hjerte da han så byen? Jesu store sorg var at folket hadde forherdet sitt hjerte og ikke ville ta imot Guds sendebud, enten det var tidligere profeter eller nå ham selv. Gud elsker oss mennesker uendelig høyt. Han ønsker å vise sin store kjærlighet til oss, ikke sin hellighet og vrede. Men det smerter ham når mennesker vender ham ryggen og ikke vil ta imot hans frelse eller gjøre hans vilje. Gud kaller på oss, han gir oss ikke så lett opp. Det er fordi han er nådig og barmhjertig. Han gir oss mange nye sjanser gjennom livet til å ta imot ham. Det er om å gjøre at vi ikke forherder oss og står ham imot men tar imot ham som vår Herre og Frelser. 

Det er noe som heter nådetid og gjestetid. De fleste mennesker har et travelt liv og har ikke anledning til å tenke på Gud i det daglige. Men så er det noen faser i livet der man merker Guds kall og hans nærvær. Jesus står ved hjertedøren og banker. Da er det viktig å ikke stenge ham ute men lukke opp og slippe ham inn. Dersom du venter for lenge, så kan det hende at han har gått for det var ingen som svarte. 

Mange kristne er bekymret for avkristning og sekularisering i vårt land og folk. Særlig trist synes man at det er når lover og regler har andre verdier enn den kristne. Men det er ikke det som bekymrer meg mest. Det offentliges ansvarsområde er lov og orden for alle, enten det er kristne, humanetikere eller muslimer i Norge. Det som bekymrer meg er om vi som kristne mister troens brann i våre hjerter. Betyr Gud så lite for oss at vi har sluttet med å gå i enten kirker eller andre trosfellesskap? Er vi blitt så sløvet av materialisme og et behagelig liv slik at vi har mistet kjærligheten til Gud og vår neste?

Tenk om Gud tok sin velsignelse og nåde bort fra vårt land og folk, hvordan ville samfunnet i Norge da ha blitt? 

Heldigvis er Gud langmodig, barmhjertig og rik på nåde. Det er vårt eneste håp i møte med alle de kreftene som ødelegger for Guds rike på jord. Vi skal ikke miste motet men fortsette å be og arbeide for hans rike. Mennesker kan ta fra oss kirkene, ha andre verdier eller motarbeide oss. Men troen er noe levende som ingen som kan ta fra oss. 

Jesus sier at han ønsker å samle barna lik en som høne som samler kyllingene og ta dem under sine vinger. Guds gode vilje for alle mennesker er å samle oss i sin kjærlige armer. Profeten Jesaja, som virket i Jerusalem under dets frafall, spår om en kommende tid der alle folkeslag skal vende blikket mot et nytt Jerusalem, full av herlighet. 

Selv om Jerusalem har en historie full ødeleggelse og okkupasjon, så skal det komme en tid der den skal få tilbake sin herlighet. Det at jødefolket har blitt bevart gjennom 2000 år og vendt tilbake til Israel, vitner om at Gud har en frelsesplan for sitt utvalgte folk. Selv om de har blitt forkastet for en tid, så er det vårt håp og bønn om at de en dag må få øye på og ta imot den sanne Messias. 

Bibelen avslutter så vakkert med en skildring av det nye Jerusalem som vi skal avslutte med. Jerusalem blir her skildret som himmelen, et sted der Gud er nærværende i all sin herlighet: 

Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer.  2 Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom.  3 Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa:

          «Se, Guds bolig er hos menneskene.

           Han skal bo hos dem,

           og de skal være hans folk,

          og Gud selv skal være hos dem.

           Han skal være deres Gud.

     4  Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,

          og døden skal ikke være mer,

          heller ikke sorg eller skrik eller smerte.

          For det som en gang var, er borte.»

 5 Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.»

Joh.Åp. 21,1-5