Et annerledes folk 

20 Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. 21 Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. 22 Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: 23 jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. 24 Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. 25 Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg. 26 Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.»

Joh 17,20-26

Forrige søndag hadde vi 200 års grunnlovsmarkering i de fleste kirker. Nordmenn er litt annerledes enn andre folkeslag.  Vi har noe som ikke andre folk har, og det er vår 17.mai feiring.  Andre land har også feiring av nasjonaldagen sin, men da gjerne med fremvisning av deres militærmakt, med tanks og fly. Det er få land som klarer å mønste alle sine innbyggere i sin fineste stas og som går i tog og spontant synger nasjonale sanger som oss nordmenn. Vi er et folkeslag som er stolt over det vakre landet vårt og vår historie. Jeg husker godt fra min barndom på Taiwan. Hver 17.mai gikk vi nordmenn i tog inne på en amerikansk skole, der 17.mai feiringen foregikk.  Folk fra andre nasjonaliteter så med undring på oss nordmenn som gikk der rundt og skrålte og sang etter en rusten trompet. Vi barn på vår side var enten litt flaue eller kanskje også litt stolte og sang ekstra i for å vise oss frem. 

På samme måte kan vi sammenligne det å være en kristen med det å være annerledes. Vi tror på Jesus Kristus som har frelst oss og kalt oss til å være annerledes. Vår identitet er knyttet til det å være Guds barn og tjene den levende Gud. Vi tilhører et fellesskap av andre troende der Jesus er vår konge. Vårt liv har et mål og retning, for Gud har en plan med hvert menneskes liv. Så er det slik at vi sammen går i tog, et pilgrimstog mot det forjettede land. 

Før Jesus forlot jorden var han sammen med disiplene og ba for dem. Vi skal i denne preken høre litt på hva Jesus la dem på hjertet før han skulle reise fra dem. 

For det første sender Jesus sine disipler ut i verden. Disiplene hadde vært sammen med Jesus i 3 år og lært om Guds rikes hemmeligheter. Nå skulle de ut i verden og fortsette hans virke. Jesus gav dem et klart oppdrag: Gå ut i all verden og gjør alle folkeslag til mine disipler. Så er du og jeg som tror på Gud, vi er utsendinger for Gud og Guds medarbeiderer her på jord. Det er noe stort noe vi alle er kalt til å være med på. Noen eldre kan føle at nå er de så gamle at ingen har bruk for dem. Ungdommer kan i perioder prøve å finne meningen med livet og sin plass i samfunnet. Men i Guds rike er det plass for alle og Gud har gitt oss et oppdrag der det er bruk for hver eneste en. Så skal du få tjene Gud på den plass Gud har satt deg. Vi er sendt ut i verden for å være hans vitner. Evangeliet er for alle mennesker og frelsen er for alle, derfor må alle få høre om Gud. 

Vi har mange aktiviteter i vår menighet og alle aktivitetene er åpne for alle. Vi ønsker at kirkedøren skal være stor og bred slik at så mange som mulig kan komme inn og få et møte med Gud.  Alle foreninger og lag er også åpne for at nye kan komme. Ja, til og med menighetsrådet er åpent for dem som ønsker å komme å høre. Så er det om å gjøre at vi hilser og tar godt vare på de nye som kommer til vårt fellesskap. Selv om vi ønsker alle velkommen iblant oss, så kan det ligge en fare i at vi blir oss selv nok. Det er mer komfortabelt at andre skal komme til oss enn at vi skal gå ut til dem. Jesus sier at han sender oss ut i verden. Gjør vi noe for å gå ut og gjerne bli kjent med nye mennesker og spesielt folk som er annerledes enn oss? 

Det andre Jesus ønsker for sine disipler er at de må bli ett. Når trosfeller står sammen, er samstemmige og elsker hverandre, da blir det et sterkt vitnesbyrd i verden om at Gud er midt iblant dem. Guds menighet er jordens største under, synger vi i en salme. Vi er alle forskjellige med ulik bakgrunn og meninger. Så samles vi i kirkene som en stor familie og skal arbeide sammen. Ofte kan vi krangle og være uenige men det er om å gjøre at vi likevel holder sammen. Vi får øvd oss på dette med å elske hverandre, underordne oss hverandre og sette hverandre høyere enn oss selv. Å fungere som en menighet er litt av et prosjekt, men dersom vi lykkes littegrann, da er Gud iblant oss og menneskene vil merke Guds nærvær i form av hjertevarme og omsorg. 

Jeg har møtt mange kristne som er blitt såret i menigheter og har trekt seg tilbake. Noen ønsker ikke å tilhøre et miljø, for de føler at de blir presset til å være slik eller slik. Så er det jo slik i Norge at troen er veldig privat. Mange har en tro men går ikke i noen kirker eller forsamling. De velger å tro litt hemmelig, for seg selv. Da slipper de å bli stemplet eller konfrontert av andre. Men så er det jo slik at vi i kristendommen tror på en treenig Gud, et felleskap av 3 personer. Det gjenspeiler også i at Gud har bestemt at det er gjennom menigheten av troende at han gir seg selv til kjenne. Menigheten er Kristi legeme på jord. Guds vilje er at troen vår skal leves gjennom et fellesskap av andre troende. Troen er ikke ment å skulle holdes for seg selv men leves ut blant andre mennesker. Derfor er det så viktig å gå til kirke og treffe andre kristne selv om vi kanskje har problemer med mennesker, miljø og meninger. 

Å elske sin neste, er vanskelig. Rent menneskelig er det umulig. Det er bare Gud som kan gi oss kjærligheten som kan tåle alt, og overvinne alle hindringer. Min erfaring er at det bare er når vi har et sterkt fokus på Jesu kjærlighet at vi får krefter og vilje til å elske andre mennesker. Tenk at Jesus elsker meg slik som jeg er med mine feil og mangler. Når han elsker meg så høyt, så er det om å gjøre at jeg også elsker min neste på tross av deres mangler. 

For det tredje ønsker Jesus at vi skal være der han er. Etter Kristi Himmelfart, så er Jesus ved Faderens høyre hånd. Han er i Guds nærhet og ber for oss. Så er det hans vilje at vi skal være i Guds nærhet med våre liv. Vi kan være sammen med Jesus når vi folder våre hender og ber til ham. Vi kan oppleve Guds nærhet når vi leser Guds Ord og tar til oss det han sier til oss. Jesus er tilstede når vi samles i hans navn og er gode mot hverandre. I nattverden kan vi oppleve fellesskap med ham og hverandre på en konkret måte. 

Livet kan ofte være vanskelig. Vi møter mange ting i vår hverdag som kan være slitsomt og tyngende. Bare det å se Dagsnytt kan gjøre oss motløse og nedstemte. Da er det godt å være en stund sammen med Jesus. Vi skal få lesse av oss alle byrder og bare ta til oss av hans kjærlighet, glede og fred. Noe av de fineste stundene jeg har er å få være i Guds nærhet. Der ligger hvilen, freden og gleden i livet. 

Jeg har litt kontakt med kinesere i den kinesiske menigheten. En eldre kineser, som kommer fra en ateistisk bakgrunn, har gjort sterkt inntrykk på meg. Han er en slags kirketjener i den kinesiske menigheten. Det er aldri et nei i hans munn, når man spør ham om en tjeneste. Ofte kommer han tidlig til kirken for å sette opp stoler og gjøre alt klart. Han ser på det som en stor ære og privilegium å få gjøre noe for Gud. Han sier at han føler en stor fred og glede å komme til kirken og være sammen med andre troende. 

Noe av Jesu siste ord til sine disipler var at han skulle sende dem ut i verden og de skulle være hans vitner. Han la dem på hjertet at de skulle være ett og elske hverandre. Til slutt minnet han dem om å være i hans nærhet. 

I år er det 200 år siden vi i Norge fikk vår egen grunnlov. Da må jeg tenke på min bestemor på Voss. Noe av det viktigste for henne på 17.mai var å gå i folketoget bak fanen til Indremisjonen, under korset. Der gikk hun i sin fineste bunad og var stolt over å være kristen. For meg som var i tenårene, var det litt flaut, det kostet en god del å gå bak denne fanen. Siden i livet har jeg tenkt en god del på dette med å ha en trygg og god identitet som kristen. Det er stort å få være Guds barn, vi er utsendt til denne verden for å vise og leve ut Guds kjærlighet til menneskene rundt oss, og det er ingenting som er så ærefullt som det. Da er det ikke så farlig å være annerledes. 

Ære ...